Fra atelieret - Malin Bülow - Atelier

Fra atelieret - Malin Bülow

Vi besøker Malin Bülow i sitt nye atelier i Sinsenveien 11. Atelieret til Malin er lyst og luftig med utsikt til grønne, vårlige trær her på Rosenhoff. Arbeidsrommet hennes føles litt som en hvit labyrint hvor hun har laget ulike arbeidsstasjoner; én for gips, én for å teste ut store, elastiske installasjoner og et ryddig arbeidsbord for resterende oppgaver. Bülow har akkurat flyttet fra et atelier på ti kvadratmeter i Myntgata til Sinsenveien grunnet plassmangel. Hun er ikke den eneste kunstneren i Oslo som sliter med plassmangel i små og dyre atelierer i byen.

– Jeg kjente meg veldig begrenset. Det ble mye modeller i liten skala, som jeg fortsatt må jobbe med, fordi installasjonene jeg lager er ofte veldig store. De tar rommet. Men her har jeg mer plass å teste både med dansere, og med koreografi

Den Oslo-baserte kunstneren har fått særlig oppmerksomhet for sine storslåtte, tekstile og performative installasjoner. Høsten 2019 var hun aktuell med verket Elastic Bonding ved Biennalen i Lyon. Bulows installasjoner har også blitt vist på Operataket i Oslo, Galleri BOA, Malmö Konstmuseum og Hedmark kunstsenter for å nevne noen.

Fra Lyon Biennale, Elastic Bonding (2019-2020) Foto: Jeff Pachoud

En flyktig performance

Disse store installasjonene ser ikke ut til å ha sluppet taket for Bülow enda heller. Hun arbeider stadig med å gjøre dem større og enda mer levende. Dansere er et viktig element i de performative installasjonene.

Firkanta Elastisitet (2017) från Hedmark Kunstsenter, Foto: Malin Bülow

Performance som Bülow ofte ilegger de store skulpturene sine, har en tendens til å framstå som et flyktig element. Ofte er den tilhørende performancen kun å se på åpningsdagen – eller én gang i uka, selv om skulpturene blir en del av utstillingsrommet dag inn og dag ut. På mange måter forsvinner en vesentlig del av verket i det performancen opphører. Dette er noe Bulow har begynt å jobbe med.

– Dette året har jeg hatt en del tid til å utforske nye greier. Nå jobber jeg med det jeg kaller for statiske ekvivalenter til performancen. Jeg utforsker mer hvordan kroppen kan bli statisk, jeg vil ha en kropp som kan sitte og holde strukturen der i én måned for eksempel. Da må det jo bli en skulptur – danserne må jo hjem og hvile på et tidspunkt.

Static Tension, Galleri BOA (2020) Foto: Adrian Bugge

Undersøkelse av forsvinnende kropper

Det er vanskelig å ikke legge merke til den store konstruksjonen som står midt på gulvet. Et slags skjelett av enkle trelister, ikledd en membran av transparent lycra. Det ligner en gang eller en tunnel.

– Er dette et av dine storskalaprosjekter?

– Haha, nei. Dette er en test – den ser helt forferdelig ut. Jeg har bygget den for å undersøke bevegelser som kommer ut av denne formen. Jeg vil få fram et uttrykk der kroppen forsvinner, det skal være en stor, tett struktur med kropper på hver siden. To levende dansere. De skal komme ut fra sidene og danne ulike former i stoffet, i silhuetten.

Bülow forklarer mens hun strekker hånda inn i det elastiske stoffet for å demonstrere hvordan danserne skal bruke installasjonen. Det ferdige resultatet ble til verket “En Caul” som ble vist i Vigelandsparken forrige helg. Til høsten er hun aktuell med en videreføring av det samme prosjektet som skal vises på Lustwarande, en plattform for samtidsskulpturer i Tilburg, Nederland.

Collective Oslo, Vigelandsparken: En Caul (2021) Foto: Sigrid Tveiten

Bülow og danserne

Vi beveger oss videre til neste arbeidsstasjon hvor Malin også jobber med gips. Inntil veggen står en halv kropp, holdt oppe av en reim festet til veggen. Kroppen ser veldig myk ut, og reima presser nærmest inn i huden. Det er danseren Marie Rechsteiner som har latt seg avstøpe.

– Jeg har jobbet lenge med dansere, nå i det siste har jeg jobbet mest med Marie Rechsteiner, men når jeg er utenlands jobber jeg med lokale dansere. Ofte er det lange utstillingsforløp hvor en performance varer hver helg i fem måneder, da er jeg avhengig av lokale dansere som kan være med. 

Malmö Konstmuseum: Strained Resilience. Foto: Helene Toresdotter

Å jobbe i stor skala

Bülow forteller at nå som hun har fått et større atelier, flytter hun også danserne inn i atelieret sitt for å teste ut koreografi.

– Det er litt trangt men det viktigste er at utøverne får en mulighet til å kjenne på materialet. Det behøver ikke være de største bevegelsene.

– For eksempel på Lyon Biennale var det 13 meter ned fra taket, i en gammel fabrikkbygning. Jeg begynte å undersøke om det fantes en plass i Oslo jeg kunne utforske koreografien før jeg reiste ned. Men det blir ofte vanskelig å teste ut ting før man er i de faktiske lokalene. Det eneste jeg hadde å gå på var denne;

Bülow trekker fram en liten tøydukke hun har laget selv, hvor hodet henger fast i et langt slør med en pappbit festet i enden. Pappbiten skal forestille taket, og den lille dukken festet fast i enden av lycrasløret, forestiller danseren.

– Jeg får i hvert fall en liten fornemmelse av hvordan det ser ut. Men jeg vet jo aldri helt hvordan det faktisk fungerer. Det er bare å håpe, liksom.

Det er lett å se for seg at det er mye nerver i spenn for en kunstner som arbeider i så stor skala at prosjektene ikke kan testes ut ordentlig før man er på utstillingsstedet.

Fluid Tensions, Operataket (2020) Foto: Adrian Bugge

– Jeg tror ikke jeg fatter det helt. Jeg er ikke så nervøs, men blir kanskje litt nervøs av meg selv etterpå. Jeg hadde veldig tro på at det skulle bli bra.

Bra ble det absolutt, verket Malin viste på biennalen i Lyon ble til og med kjøpt inn av Musée d'art contemporain de Lyon.

Lyon Biennale Elastic Bonding (2019-2020) Foto: Jeff Pachoud

– Jeg liker så godt det fotografiet her hvor du ser ansiktet, fordi kroppen er på mange måter i sin egen boble. Det er det jeg vil få ut av utøverne også – at de finner den sinnstilstanden.

– Det skal ikke handle om identitet, men om en universell kropp.

– Danser du selv?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg elsker å danse, men ikke profesjonelt. Jeg begynner å tenke at det kanskje er for sent, at det får bli i neste liv. Jeg har en enorm respekt for dansere, deres kroppslige oppmerksomhet og nærvær – kanskje det er litt et indre ønske – å være danser. Haha, jeg vet ikke.

Detaljbilde. Collective Oslo, Vigelandsparken: En Caul (2021) Foto: Sigrid Tveiten


Til tross for at Malin Bülow er mest kjent for sine flytktige performative installasjoner er hun veldig opptatt av å dokumentere verkene sine, som har blitt til noen helt unike fotografier. Du finner de de i Bülows Atelier-profil.

© Atelier 2021